Er det slik hos dere at i helt vanlige situasjoner så begynner dere å tenke på alt og ingenting? Jeg er en grubler, og analyserer ofte ting uten å helt tenke over at jeg gjør det. Det skjer selvfølgelig ikke hele tiden, men feks her om dagen, begynte jeg å tenke på ordet “appreciation”. Årsaken til at jeg begynte å tenke på akkurat det, var fordi jeg så en “unggutt” bære på en stor bukett roser. Han bar de så stolt under armen, og virket veldig tilfreds og selvsikker der han trasket avgårde. Mest sansynig skulle han ta bussen og overraske en eller annen heldig jente, som fikk kvelden reddet av en stilk og noen blader. Han var så håpefull i blikket, og det smittet over på meg. Jeg begynte å tenke på at denne gutten skulle vise at han satte pris på noen, og at han utgjorde en forskjell med denne “oppmerksomheten”. Det var selvfølgelig Valentinesdag denne dagen, så det var kanskje ikke kjemperart at man så noen med blomster under armen, men i mitt tilfelle fikk dette meg til å tenke på alt det andre jeg setter pris på. 

Jeg synes det er så lett at slike ting man virkelig setter pris på forsvinner inn i den vanlige hverdagen, og at minnene om akkurat det man synes er så flott, forsvinner litt i mengden av alle andre inntrykk. Barna er jo stjernene våre. Vi elsker dem over alt på jord, men i mengden av inntrykk og hverdagen i sin råhet, glemmer jeg litt å tenke over disse “stundene” man har.

Derfor er det så flott med slike grublesøndager i godkroken. Jeg liker å få det ned, for så å lese inntrykkene mine om igjen og om igjen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Mine egne inntrykk, av min egen hverdag.

For min del er det de små tingene som gjør hverdagen. Det kan være de gangene Lilja ler med “manndig” stemme og roper “Jaaaa Mamma”, bare fordi hun skal få sitte på kjøkkenbenken å se på at jeg lager middag, eller at jeg sier at vi skal bake. De gangene jeg ser at Lilja underholder Filip og får han til å smile, er stunder jeg har lyst til å ha for evig tid. Jeg elsker å se dem to sammen, smile til hverandre, og virkelig vise at de er så glade i hverandre på en helt unik måte. De øyeblikkene når Lilja ser at det er pappan sin som kommer ut av bilen, og følelsen hun viser, er nesten ubeskrivelig. Ubeskrivelig herlig. De gangene Filip hyler og jeg kommer løpende, men som viser seg til å bare være et skrik etter oppmerksomhet, er ganger jeg ikke kunne vært for uten. Jeg elsker å se at han kjenner meg igjen, og at han viser at han har lyst til å være nær meg. Jeg setter sånn pris på mannen min som gang på gang sier hvor glad han er i meg, og hvor heldig han er som har meg, og hvor heldige barna er som har meg som mamma. Jeg synes det er en fin ting å alltid si god natt til hverandre, og vise at man setter pris på hverandre. Det å kjenne at noen alltid er der for deg, er en følelse jeg kjenner jeg ikke kunne levd uten. Jeg er så glad for at jeg har akkurat den familien jeg har. Jeg synes det er helt ok å plutselig få et klask på rumpa, bare fordi Robin synes at jeg ser smashing ut, eller det at Lilja legger merke til at mammsen har pyntet seg. Jeg skulle ønske at akkurat den følelsen som løper i kroppen i det barna tar sitt første skritt, sier mamma for første gang, spiser selv for første gang, får den første tanna, eller spiser grøt for første gang er varig. Minnene er jo der, men akkurat den følelsen, forsvinner ofte litt i mengden av alt det andre. Jeg vil tviholde på min lille solstråle som er så uskyldig, men likevell utspekulert og rampete..Det beste i verden er når barna legger seg inntil meg, bare fordi de trenger noen sekunders pause, eller de gangene Lilja kommer krypende opp i sofaen og setter seg helt inntil. De gangene hun kommer med et teppe til meg fordi hun ser at jeg holder på å sovne, eller de gangene hun passer på at jeg har nok drikke i glasset eller har sukker på grøten. Jeg elsker kombinasjonen av jente og gutt, og hvordan livet har blitt med barn. .Dette innlegget kunne jeg skrevet inn i evigheten, men ja, jeg synes det er deilig å tenke slik. Tenke på alt jeg setter pris på, som så alt for ofte bare skjer. Situasjonene bare er der, på en måte.

Jeg synes det er deilig å kunne reflektere så mye over noe som er rett forran meg, bare fordi jeg så en gutt med blomster..

I appreciate it..!