Etter en laaaang natt, og en enda lengre dag, sitter jeg som gèle i sofaen, med en blandet følelse av dagen. I dag har vært en “sånn” dag. En slik som man helst bare vil pakke bort og sende ned elva!

Dagen min strekker ikke til, og til min store forundring så gjør ikke jeg det heller…! HVA SKJER?

Dagene flyr avgårde litt raskere enn jeg kunne tenkt meg, og sannelig så blir begge barna mer og mer krevende for hver dag som går.. Altså, jeg klager ikke på det, men jeg henger litt etter på det å innstille meg på at nå er det faktisk ikke “bare meg”. Det å klare å holde på positiviteten etter  våkenetter, tomme pupper og alt for mange ventende gjøremål, er ikke like lett hver dag! Som dere vet, så er jeg veldig glad i kveldene mine, der jeg kan sitte å pusle med “mitt” til langt på kveld, uten forstyrrelser fra verken mann eller barn. De siste dagene har det vært dårlig med rom “for a mor”, og jobbrelaterte ting har tatt min tid. Ja, for ikke å snakke om lille godgutten Filip som plutselig har bestemt seg for at det beste er å sovne mellom puppene på mora si, og nekter å sove uten en ekstra “dæsj” kos! Balansegangen mellom å legge barna og forlate rommet, og det å ligge der til de har sovnt, eksisterer til vanlig ikke i min verden. Her i huset legges barna mellom 19-1930, og da sovner de som regel innen 10 minutter, om de ikke ligger å gurgler litt for seg selv. Men unntak forekommer, slik som nå for tiden…  ikke hver dag blir som man forvener. Ikke med disse små !

Når man i tillegg til to natteranglere har morgenfugler, for mye på  dagsplanen og humørsvigninger, og får uforberedte beskjeder og gjøremål, er det ikke rart at min verden nesten faller i grus. Jeg liker å ha ting planlagt og kontrollert til en viss grad, men er så absolutt spontan, – så lenge jeg har TID! 

I dag blir en av de dagene jeg husker fordi den ikke ble som den skulle.

Etter en natt med en krakilsk liten gutt, våken storesøster, og frustrert mamms, ble dagen også deretter. Robin hadde allerede dratt på jobb da klokka slo 05.30, og begge barna hylte i kor. Akk.. med blå ringer under øynene, som så pent blir tildekket av foundation, ble jeg nesten god som ny. Likevell verket kroppen innvendig etter SAMMENHENGENDE søvn.
Vell hjemme igjen fra barnehagen, hadde jeg i tankene å ta igjen den “tapte” alenetiden, men i det jeg hadde satt rundstykkene i ovnen, tulla meg inn i teppet, med Filip i den ene kroken og pcn på fanget, ringte telefonen. “Du må i et møte om 5 min!!”. 

Det gikk en FAEN i meg, det skal jeg love deg!

Pliktoppfyllende som jeg er, dro jeg i møte, men glemte selvfølgelig alt av stelleveske og penger her hjemme, så da jeg og Filip hadde sprunget i 10 min fra parkeringsplassen, og entret døren, klarte han å drite ut over hele seg. Redde det som reddes kan, så gutten ble kledd av før jeg hastet avgårde til nærmeste rema butikk… jeg hadde jo ikke penger, så jeg måtte få låne meg bleier hos en kollega! Hastet tilbake igjen, og fortsatte møtet med en krakilsk sutregutt. Etter 2,5 time var vi ferdig, og jeg løp tilbake til bilen med bilstolen på slep, satte kursen hjem for å hente stelleveske, kle på Filip, og få med meg penger! Vell hjemme har hundene tisset OG spydd på teppet fordi jeg har glemt å lukke døra til stua, og jeg oppdager i min frustrsjon og fortvilelse at både stelleveske og penger ligger i vognen som er i bilen. Ja, så satte jeg kursen mot byen IGJEN, og var klar for babykino. Her trodde jo jeg at etter natten som var og dagen hittil, så skulle Filip etter min beregning være trøtt som en dupp, men neida! Han skulle selvfølgelig ikke hvile! Filmen gikk, Lilja ble hentet i bhg. Jeg hadde flerstemt kor i baksetet, og null energi til overs. Jeg hadde glemt å spise, fordi rundstykkene lå jo i ovnen (som jeg faktisk hadde husket å skru av), og resten av dagens timer hadde gått så alt for fort at det hadde blitt nedprioritert. Middag neste. Neeei.. jeg hadde glemt å handle! ! Tomatsuppe ble kastet sammen med Filip på hofta og Lilja på benken. Sånn ble det bare.

Av og til, som i dag, er det nesten så det renner over. Det behøver ikke være noe spesielt, men bare det å være sliten kan være nok. Bare det å ikke ha igjen melk, ikke finne par i sokkene eller ikke bli kysset, kan være mer enn nok til at det blir for mye. Jeg velger jo hva jeg skal gjøre selv, men noen ganger hoper det seg litt opp, og det som egentlig er morsomt, blir til noe jeg bare MÅ gjøre for å bli ferdig med det. Nå er det mye som ligger for tur, som feks dåp, julekort, takkekort, julegaver, adventskalender, planlegging av bryllup, planlegging og tegning av rommene i huset vi skal bygge, julevask, blogging, nyansettelser på jobb, julerush i butikken, møter om ombygging,osv,  og i tillegg klare å være mamma til Filip & Lilja, og ikke minst kjæresten til Robin. Stakkar, det er jo ikke mye oppmerksomhet denne herlige mannen får for tiden! <3

Jeg krysser på sovende barn i natt, og en bedre dag i morgen!