Fødselshistorien min

 Etter festlighetene på lørdag, utnyttet vi en barnefri søndag med å sove litt lengre enn vanlig. Jeg hadde hatt en urolig natt med utallige doturer og kynnere, og følte meg mer eller mindre mørbanket da jeg sto opp. Kanskje var det selvpåskylt med tanke på stiletthælene fra gårsdagen, som til opplysning KNAKK på vei hjem! !

Uansett, søndagen forble en rolig kjærestedag med film.

Jeg nevnte tidligere at jeg har slitt med vann i hendene, noe legene mente var «Carpal Tunnel Syndrome». Utover søndag mistet jeg følelsen i hendene, og tok en telefon til føden. Mest fordi jeg hadde hatt økt undertrykk på fredag, og da fikk beskjed om å komme tilbake om det skjedde noe mer. Jeg fikk komme inn med en gang, så innen klokken var 16 lå jeg med en CTG på magen.

CTG målingen viste at jeg hadde sterke «kynnere» med rundt 5 min mellomrom, og masse små sammentrekninger mellom. Blodtrykket hadde steget, men ellers var alt fint. Hendene kunne de ikke gjøre noe med, og jeg fikk beskjed om at det kunne vedvare etter fødselen!! HJEPES!!

Jordmoren mente jeg hadde såpass bra sammentrekninger, at hun ville kjenne hvor moden jeg var, og etter litt fikling spurte hun om hun skulle hjelpe til litt.

Ehm, hjelpe til? HELL YEAH, jeg er klar!!

Jeg ble strippet som det så fint heter, og fikk beskjed om at det kom til å komme litt mer murringer, og at fødselen kunne komme alt ifra noen timer til flere døgn etter.

Vi dro hjem, lagde middag og tok imot Lilja som hadde vært på hytta til mormor & morfar?

Utover kvelden ble disse murringene sterkere og sterkere, og jeg begynte å telle. Selv som andregangs måtte jeg google HVA som var “kriteriene” for rier, og hvor lenge de skulle vare før man skulle dra til føden. Jeg følte det var NOE på gang, men hadde null tidsperspektiv, så jeg ringte mamma for å høre om hun kanskje skulle overnatte hos oss, i tilfelle det skjedde noe i løpet av natten.

Det var bare 3 dager til igangsettning, så jeg klamret meg til håpet om at jeg ikke behøvde denne timen…

Da mamma og pappa kom rundt 23 tiden, var jeg fortsatt litt i tvil om riene kom tett nok. Da var de på ca 50 sek – 1,5 min i varighet, og med et intervall på ca 3 minutter.


Mamma stilte et “kontrollspørsmål” for å se hvor vondt jeg hadde, og lurte derfor på om vi skulle ta oss en tur til byen på mandag. Da jeg svarte NEI, mente hun at det var på tide å dra til sykehuset, for hun hadde nemlig aldri opplevd at jeg ikke orket å gjøre noe slikt..

FØDEN NEXT! Arrival at 23. 00

En koselig jordmor fra føde Øst møtte oss, og før hun i det hele tatt hadde sjekket noe som helst, sa hun at jeg skulle være på sykehuset innen babyen hadde kommet pga komplikasjonene med fødselen til Lilja. Hun understreket at de skulle følge hele fødselen godt, og at vi nå skulle få komme oss “til rette” på fødestuen før hun begynte å undersøke meg. 

Jeg var mer eller mindre ivrig på å få vite HVOR langt jeg hadde kommet i åpningsfasen, og ønsket at hun skulle sjekke med en gang.

Jeg ba pent om hun  kunne være ekstra forsiktig når hun sjekket åpningen fordi jeg synes det er skikkelig ubehagelig og ekkelt. Jordmoren mente det var rundt 3 – 4 cm åpning, og kunne fortelle meg at jordmoren som hadde undersøkt meg tidligere på dagen hadde skrevet i journalen at jeg hadde 1-2 cm da. . . noe hun hadde GLEMT å fortelle meg!! jaja, jeg var ihvertfall igang..!

på grunn av at jeg hadde hatt en infeksjon i kroppen under siste del av svangerskapet, måtte jeg også få antibiotica under fødselen, og fikk derfor venflon på hånda.

Etterpå ble det målt blodtrykk av meg og lillebror, og deretter pratet jordmor en del med oss. Hun spurte om det var noe spesielt jeg ville si, eller hadde ønsker om hvordan dette skulle forløpe.

Jordmoren foreslo et varmt bad og avslappende stearinlys – noe jeg takket ja til!

Tøff som jeg er på dette stadiet av fødselen, forklarer jeg at jeg ønsker å klare meg legnst mulig med naturlige metoder, og at som sist var det deilig med et bad. Jeg måtte forsikre meg om at hun kom for å sjekke fosterlyden ofte i og med at det var her Liljas målinger ble dårigere. Hun sa at jeg var i gode hender, og at jeg måtte prøve å senke skuldrene og slappe av mellom takene.

Jeg prøvde så godt jeg kunne å slappe av mellom riene, men til tross for et mørkt rom, et varmt bad og sterinlys, var kroppen ikke i humør for avslapping. Kroppen kjørte kjent stil, altså HØYGIR!!

Etter rundt 1,5 time var det ikke behagelig å bade lengre, og utålmodig som jeg er, ønsket jeg å få sjekket fremgangen.

Jeg trodde ikke mine egne ører da jordmoren sa det bare var 6 cm!

BARE SEKS FUCKINGS CM??

Jeg begynte faktisk å tvile på meg selv. Jeg begynte å sammenligne fødslene mine der jeg lå med smerter og “bare” 6 cm åpning. Med Lilja hadde jeg kommet til sykehuset med 6 cm, og vips var jeg ferdig, men lillebror hadde andre planer!

Jeg sa til JM at jeg KANSKJE vurderte sterkere saker en naturen selv, og da var det ikke lystgass jeg hadde i tankene. Jeg sendte noen kommentarer ut i lufta om at dette ikke var noe jeg hadde meldt meg på, og at verden var urettferdig fordi kvinner alltid måtte føde, og vips hadde JM koblet opp lysttgassen. Jeg tenkte nok at om jeg klagde nok, så ville hun kjøre meg rett på epidural, men neida. Mine “gullkorn” om en naturlig fødsel lød som musikk i jordmors ører, så hun mente jeg var en kvinne av mitt ord…! For shure..!

Jeg gledet meg litt til å føle denne “tipsy” følelsen, og prate mye skjit pga lystgassen, men skuffelsen var stor, smertene større.

Det kan hende at lystgassen fungerte LITT, og jeg skal ikke slakte den helt, MEN på tidspunktet mellom 6 – 8 cm åpning, var det nok ikke noe i hele verden som var godt nok…Så igjen bragte jeg frem denne epiduralen i lyset. Jordmoren lo, og sa at nå skulle vi ta målinger, og om 20 minutter skulle hun sjekke åpningen igjen.

“20 minutter, du er gal dame!! – det er jo en evighet!”

Men jeg måtte smøre meg tålmodighet, og puste meg gjennom riene. Klokken var rundt 03, og innen 03.30 var JM tilbake. Hun forklarte at fosterlyden hadde blitt lavere, og at han var godt på vei ned og ut, og at vi ikke måtte bli bekymret når den ikke var like høy som den hadde vært tidligere. “Så lenge du har kontroll på at han har det bra, så har jeg ingen bekymringer”, sa jeg til JM.

JM sjekket åpning.

8 CM, og endelig snart i mål!!!

Nevnte jeg at jeg hadde bedt om epidural? Haha, jepp, I did it again! Men den jeg hadde møtt min overkvinne, og hun prøvde ved beste evne å lure meg ifra det, så hun ga meg et valg. Enten så kunne jeg få epidural, MEN da kom det til å ta rundt 20 min før anestesilegen var på plass, så måtte epiduralen få tid til å virke, og etter det var det kanksje på tide å presse, så da hadde den ingen virkning, og fødselen ville ta lengre tid. Det andre alternativet var at hun kunne ta vannet, og på den måten fikk jeg føde helt naturlig, og etter mitt ønske. Hun presiserte også at lillebror kom til å være ute raskere med dette alternativet.

….jeg var ikke i tvil! Det enkle er ofte det beste!!

 03.45 tok JM vannet

Lystgassen som hadde blitt skrudd på max i løpet av min “lystgassperiode” hadde omsider blitt min venn. Jeg følte meg som en full fjortis på vei til å gå i transe. Følelsen jeg fikk da pressriene kom for fult er ubeskrivelige, men det var som å sveve inn i en annen verden. Smerten var der, men på en måte man aldri klarer å beskrive.

Da vannet ble tatt sa JM at lillebror hadde hatt det flott i magen, og at vannet var klart og fint. Og ikke minst MYE vann, så kanskje han ikke var så stor likevell..

…only minutes, and we will know…!

Minuttene fløy avsted. Jeg viste at snart var han ute, og at til tross for smerten, var det verdt premien.

Noen press, så bare puste noen rier, for så å presse.

HODET VAR UTE!  – og jeg kunne høre jordmor si til assistenjordmoren at på neste så var han ute, og at han allerede med bare hodet ute lagde lyder..

Jeg kjente ikke smerten lengre. Alt jeg kjente var at jeg var varm mellom beina, og varmen bre seg i hjertet da jm sa at han lagde lyder. Jeg hørte etter om jeg kunne høre han. ET press igjen, og han var ute.

SWOP…….

Det tok bare sekunder før jeg fikk verdens herligste gutt på brystet. Tårene spratt, og følelsen var enorm. Jeg hulket, lo, kysset og smilte på en gang. Det var noe av det største jeg har opplevd, og bare denne følelsen gjør det verd å være den som bærer frem barnet. Ubeskrivelig.

Robin klippet navlestrengen, og etter det fikk vi ligge å beundre skapningen vi hadde skapt.

Den nydelig gutten vår som var så perfekt.

Lillebror ble veid til 3585 gram, 47 cm lang og hodeomkrets på 36 cm. En liten plugg <3

Totalt sitter jeg igjen med en herlig følelse etter fødselen. JA, den var vond. Svinvond, men så absolutt verd det.

 

<3













28 kommentarer

Siste innlegg