Jeg begynenr å kjenne på at det har blitt mange lange dager og at jeg har fått sett Lilja lite i det siste. Jeg har som mål å komme hjem fra jobb før hun legger seg kl 19, men det er ikke alltid like lett. Det har vært tyngre enn jeg trdde å komme tilbake til jobb. Ikke fordi det er mye å gjøre, for den biten takler jeg, men rett og slett fordi vi er underbemannet, det er russetid og eksamenstid. Det vil si at mange er borte, og det blir mer gjøre på oss andre. I år har Mai hele tre langhelger, noe som også tærer på kreftene. . . . langhelg vil for oss si at vi må pøse på med MYE mer varer, være enda dyktigere på å holde det ryddig og ikke misnt vellfylt i hyllene, men også klare å betjene og yte service til alle de handleglade menneskene som er innom hos oss. Kreftene tappes også raskere nå enn før siden lille i magen krever sitt.
…jeg har begynt å unngå å snakke om Lilja hvis jeg snakker med Robin på telefonen, rett og slett fordi jeg blir skikkelig lei meg av å tenke på hvor koselig vi har hatt det. . . . Jeg unner selvfølgelig pappsen å få være hjemme, og som jeg har sagt tidligere så gjør han en fantastisk jobb. Han utfyller jobben som pappa, kjæreste og “husfar” perfekt! ….MEN – Her om dagen var det såvidt det rant over for meg da Robin fortalte at hun hadde prøvd på å ta sitt første skritt. Stemmen min ristet da jeg gråtkvalt spurte hvorfor i alle dager han ikke hadde ringt meg for å si akkurat det. Jeg vil jo vite slikt.. ikke minst oppleve det! – svaret jeg fikk var kanksje typisk guttesvar, og han svarte at han ikke trodde det var så viktig. Da ble jo jeg selvfølgelig jeg enda mer lei meg, og satte kursen for badet. Der får jeg være alene om jeg er lei meg, så jeg tok noen minutter til å ta meg sammen.
Jeg gikk ned til Lilja, stilte henne opp forran meg, og spurte pent om hun kunne komme å gi meg et kyss.
HUN TOK ET SKRITT…..!
Jeg ble så glad at jeg fikk tårer i øynene. Jeg kunne jo ikke gråte, for da hadde kanskje ikke hun skjønt hva det var jeg holdt på med, men for et mammahjerte så var det veldig rørende å se at hun tok sitt første skritt. Det var liksom det neste på ventelista som skulle skje.. Nå er det å gå helt selv som står øverst, så nå venter vi på det!
Love u Solstrålen min <3
6 kommentarer
Ååå,lille søte Lilja.
Skjønner deg godt jeg,ikke noe gøy å være på jobb når de små er hjemme,selv om papsen er der.
Jeg har Benjamin i bhg,og det er ikke gøy å gå fra han:/
Flott innlegg, kjente klumpen i halsen <3 Den hverdagen er ikke gøy og starte, det skulle vært flere timer i døgnet 😉
Åååh! Kjente jeg fikk klump i halsen jeg også her gitt! Jeg er velsignet med å ha kunnet være litt ekstra hjemme med minstemor, var hjemme med henne til hun var 15 mnd! Og da sprang hun avgårde, siden hun lærte å gå da hun var 9 mnd 😉
Med største hadde jeg også bare vikariat, så hun var aldri i bhg fra 7.30 – 16.15 før hun var 15-16 mnd! Alt for tidlig å la barna være i bhg i så lange dager spør du meg! Men sånn er samfunnet nå for tiden, og barnehageansatte følger opp barna mer enn det foreldrene gjør..
Crap! Spør du meg!
Gratulerer Lilja med første skritt <3 Stas d ja, jenta begynne å bli så stor :):)
Åååå gratulerer søte Lilja! Sååå gøy!<3
Skjønner godt at du savner henne når man er så mye vekke, men sånn er det av og til og tror vi foreldre har det mye verre enn barna. Man får nyte tiden til fulle den man har sammen og ikke tenke på den tiden man IKKE har sammen 😉
Mai er en mnd med mye mer å gjøre og mer stress selv om det skulle vært det motsatte pga alle de fridagene, men den gang ei…Håper det kommer seg når vi nærmer oss juni.