Fødselsforløpet og tiden etter (på intensiv)

  • 28.05.2011
  • kl.22:44

Lilja Ambrosia Skrødal Aunaas ble født kl 04.29 lørdag 28.mai 2011.

Fredag startet som vanlig med en tidlig morgen. Tur med hundene og planlegging av dagens gjøremål. Natten hadde vært like søvnløs som tidligere, og jeg hadde planlagt en aldri så liten shoppingtur med Eirin før jeg skulle på jentemiddag til Ingvild på kvelden. Magen var med på slep, og det at kynnerne hadde tatt seg opp i løpet av kvelden, var ikke noe jeg tenkte spesielt mye over.

Da klokken nærmet seg 00.00 fant jeg en riekalkulator på nett, og begynte å telle. Jeg hadde jo fortalt jeg bare hadde sterke kynnere, og fortsatt måtte vente en god stund til, så ville bare prøve for moro. Jeg telte 3-4 min mellom hver kynner, og lengde på mellom 1-2 min. Jeg erindret at dette var tall jordmor hadde snakket om, og i og med at slimproppen allerede hadde gått, bestemte jeg meg for å ringe føden. Der fikk jeg høre det at så lenge jeg klarte å snakke i telefonen samtidig som jeg hadde kynnerene så var de ikke sterke nok, og jeg måtte avvente, og ringe tilbake om det skjedde noen forandring.

Jeg la meg på gulvet, koste litt med hundene, dusjet og koste meg på badet. Litt smårykninger og ekstra pusting var det, men når jeg får beskjed om å vente, så er jeg såpas pliktoppfyllende og redd for å sutre at da holder jeg kjeft, og venter. Klokken ble 01, og vi begynte å gjøre oss klar for natta. Jeg sa til Robin at jeg ville pakke ferdig sykehusbaggen fordi jeg ikke var overbevist om at jeg måtte vente helt til termin, og fikk uansett ikke sove. Jeg pustet mer intenst, og Robin tok tiden. Denne gangen klarte jeg ikke å snakke meg gjennom pustene, så jeg ringte føden igjen. ?det kan være en begynnelse?, sa de, og mente jeg skulle ta meg en tur siden jeg likevel bodde så nære.

02.05 var vi på fødestua, klare til å bli målt og sjekket.

Jordmoren trakk på seg hansker, og ba meg kle av meg nedentil. Hjelpes, tenkte jeg.  Allerede? Jeg hadde hørt at det kunne være vondt idet de sjekket åpningen, så jeg spurte pent om hun kunne være forsiktig.. Jeg merket ikke en finger, og til vår store forbauselse var det ikke mindre enn SEKS CM ÅPNING! Uerfaren som jeg er, spurte jeg forsiktig om jeg måtte dra hjem, eller om jeg fikk bli på sykehuset. Jordmoren lo litt, og sa at selvfølgelig skulle jeg bli der. 6 cm liksom..!

Som mange andre har jeg lest mye på nett, og snappet opp at om man skulle bruke de forskjellige smertestillende var det innenfor en bestemt ramme for at smertelindringen skulle ha noen som helst effekt. Jordmoren forklarte hva de hadde, og jeg sa klart ifra at jeg ville prøve den naturlige metoden først, altså uten epidural og lystgass.. Pure nature!  . . . men at et bad hørtes godt ut siden hele kroppen ristet av nervøsitet. Jordmor sa at om jeg begynte å kjenne press bak, så måtte jeg si ifra, men at jeg bare måtte ?kose? meg så mye jeg klarte i badekaret. Jeg plasket i vell 30 ? 40 min før følelsen av å ?skjite seg ut? tok overhånd, og jeg bare MÅTTE opp av vannet. Da ble jeg tørket med små frimerker av noen håndklær, og kledd i en deilig gigantisk sykehusskjorte.




Jeg rakk akkurat å få på meg en slik stor bleie før jeg virkelig fikk erfart hva alle mener når de snakker om rier. Riene fra en annen verden satte inn. Noen strofer man ikke finner i guds hus kom slarvende gjennom lufta og stakkar Robin sto som et spørsmålstegn. Han hadde verken fått beskjed om å massere, holde meg, hente drikke eller noen verdens ting, så følte seg kanskje litt hjelpesløs der han sto å hørte på bannskapen min. Eller, brøling, kalte han det i ettertid. 

Etter noen brøl, gikk vannet. Sånn ca kl 04.00 ? 2 timer etter vi hadde ankommet føden.

Da vannet var gått, måtte jordmor lytte nok en gang på babyen som hadde hatt en strålende puls gjennom alle riene. Hun fant ikke pulsen der jeg hang over sengekanten og pustet, så jeg måtte komme meg opp i senga. Pulsen sank raskt fra 140 til 110, og flere jormødre ble tilkalt. Det var fødsel på gang, og jeg fikk beskjed om å presse på hver eneste rie. Presse det jeg maktet ? så det gjorde jeg. De måtte ha ut babyen fort, så jeg måtte også presse selv om jeg ikke hadde rier. Hun va ute etter pressing i rundt 10-15 min.

Bevistløs. Hun pustet ikke.

Jeg ventet og ventet på å høre barnegråt. Ventet de lange minuttene jeg hadde lest om før jeg skulle få henne på brystet mitt. Ventet på å kjenne lukten av henne og føle jeg hadde blitt mamma.

De gnidde og gnukket på henne. Det ble ringt på flere og flere leger, og innen 3 minutter var rommet fylt av grønnkledde sykehuspersoner. Hun pustet ikke. Vi fikk ikke med oss hva de gjorde med henne, men jordmødrene sto ved sengekanten og prøvde så godt de kunne å oppdatere oss på hva de gjorde. Noe var galt. Så galt at de måtte ta henne med seg.

De tok babyen min før jeg hadde fått sett henne. Jeg viste ikke hvordan hun så ut?

Robin ble med dem ned på intensivavdelingen, mens jeg måtte ?lappes sammen?. Noen rifter på leppa ? som var det vondeste med hele fødselen ? måtte syes, morkaken skulle ut og jeg tørkes og utstyres med en bleie fra en annen verden. Hele tiden ristet kroppen min. jeg klarte ikke stoppe.

Magen var borte, Robin var borte, Babyen min var borte.

Omsider ble jeg trillet ned til intensivavdelingen hvor lille Lilja og Robin var. Der var de i full gang med å utstyre henne med alle verdens slanger, kateter og ledninger. Det er slik at når en nyfødt kommer ut og er synlig preget av for lite oksygen, blir de straks anført som kritisk, og for å forhindre eller minke hjerneskade pga oksygenmangel blir kroppen kjølt ned til en temperatur på ca 33 grader. Hun fikk morfin, ble lagt i respirator fordi hun ikke klarte å puste selv og kjølt ned. Slik må hun ligge i 72 timer, noe som vil si at vi ikke kan holde henne før etter onsdag ettermiddag når de har ?tint henne opp?. Det ble gitt liten informasjon, og vi ble henvist tilbake til føderommet i påvent på rom på barsel.

Lille prinsessa vår ikledd en grønn sterilduk var ikke synet jeg hadde forventet som mitt første møte med henne.

Vi ble henvist til et rom, og fikk beskjed om at vi skulle få komme ned til henne så fort de var ferdige med å sette inn alle ledninger og gjøre henne i stand til nedkjølingen. Vi ventet og ventet. Engstelsen ble større og større. Hva hadde skjedd? Ville hun bli frisk? Ville hun overleve? Hvordan så fremtiden ut? Hvorfor hadde det skjedd? Hva kunne jeg ha gjort annerledes?

Spørsmålene florerte. Tårene trillet og engstelsen spredte seg. Ingen svar.

Til slutt, etter 6 lange timer fikk vi komme ned til henne. Hun var så nydelig. Helt perfekt.



Overlegen tok oss med inn på et rom, og satte fakta på bordet. De kunne ikke bekrefte eller avkrefte noe, og så absolutt ikke gi oss svaret på spørsmålet vi søkte mest. VILLE HUN BLI HELT FRISK?
Det de kunne fortelle var at ut ifra status per nå, ville hun overleve, og livet var ikke i fare. Når det kom til hvilke skader og om hun har blitt skadet pga oksygenmangel var ikke noe de viste enda, og ba oss forberede oss på flere mulige utfall. De kunne si såpas at det var tre positive faktorer som spilte inn, som falt i hennes favør. Det at hun hadde hjerterytme når hun ble født (hjertet slo), det at hu begynte å vise rørelse etter en stund og at prøver av navlesnoren viste at hun ikke hadde vært uten oksygen lengre enn siste del av fødselen. Fortsatt svirrer diverse funksjonshemmende sykdommer over oss. Vi får ikke vite før i enden av uken. Noen mer kritiske enn andre.

Det vil bli den lengste uken i hele mitt liv. . .




Når det kommer til ettertanker om fødselen, så har jeg ikke noe å si på den. Alt skjedde så fort. Ingen epidural eller lystgass. Ingen smertestillende - Jeg er stolt! Fødselen var utrolig fin, og jeg er så absolutt ikke skremt av tanken på flere barn. Til tross for at jeg ikke fikk min premie slik jeg hadde sett det for meg, var det en fin opplevelse. Da hodet var ute, var det bare swoop så var resten også i mål. Hun hadde masse blondt hår, og har i ettertid fått en nydelig farge på huden. Jeg fødte i ?vanlig? stilling med føttene opp mot magen, og tror egentlig ikke jeg hadde hatt tid til å føde  på noen annen måte. Fra vi kom til sykehuset  til hun var ute tok det under 2,5 time, og fødselsforløpet regnes fra da jeg ringte ang kynnerene første gang kl 12, så det vil si rundt 4 -4,5 time. Expressfart!

Nå skal vi ned til prinsessa for å si god natt <3 Håper dagen i morgen bringer flere gledestårer enn smerte og sorgtårer. Vi har begynt å bearbeide det som har skjedd. Det har enda ikke gått helt opp for at vi er foreldre, men den tid kommer. Vi tar godt vare på hverandre, og takker alle for støtten vi har fått.

Klem Rachel

 

 

 





47 kommentarer